Tekst

Mannen i maskinen - Om Edgar Allan Poe og Maelzels sjakkautomat

auto1I 1769 konstruerte en østerriksk baron, Wolfgang von Kempelen, noe han utgav for å være en sjakkspillende automat, dvs. en maskin som, etter å ha blitt trukket opp, uten menneskelig hjelp var i stand til å gjennomføre et parti sjakk. Automaten bestod av en kasse på størrelse med et vanlig skrivebord, som innvendig til dels var fylt av et sinnrikt og omfattende teknisk arrangement (tannhjul, drev, spiralfjærer, trinser etc.). Oppå kassen befant det seg et sjakkbrett, og til dens ene langside var det fastmontert et sete, der det tronet en drøyt legemsstor dukke, hvis hule kropp likeledes inneholdt kompliserte mekaniske anretninger. ”Tyrken” ble denne dukken kalt, på grunn av dens orientalske utseende og påkledning; den var iført farverike gevanter, hadde en fez på hodet og var ovenikjøpet bestykket med en lang tobakkspipe. Når automaten møtte et menneske til dyst på sjakkbrettets arena, gikk det i korthet slik til: von Kempelen stakk en nøkkel inn i et hull på kassen, og trakk opp automaten slik man trekker opp et urverk. Hvis automaten hadde de hvite brikkene, utførte Tyrken deretter straks, med sin venstre hånd, partiets første trekk, avventet sin motstanders svar, og fortsatte så med jevne intervaller å flytte brikker, hele tiden på reglementert vis, inntil partiet var slutt.

von Kempelen viste frem denne sin spektakulære oppfinnelse i en rekke europeiske storbyer, deriblant Wien og St. Petersburg. Og overalt hvor den kom, ble den en formidabel suksess og sensasjon; for ikke bare kunne automaten spille sjakk, den spilte mesterlig – ja, var nærmest uslåelig. Naturligvis forestilte man seg muligheten av juks og bedrag: at det måtte være skjult et menneske av kjøtt og blod i automaten, og at det i virkeligheten var denne personen som spilte, ikke maskinen. Det var bare det at baronen før sine forestillinger åpnet alle lukene både i kassen og dukken på vidt gap, slik at publikum kunne beskue automatens indre og dermed forvisse seg om
at det ikke at det ikke befant seg noe menneskelig vesen der inne. Og disse demonstrasjonene må ha virket svært så overbevisende; årene gikk, og man greide ikke å påvise noe juks. Dessuten var von Kempelen kjent for flere av sine øvrige oppfinnelser (eksempelvis en ”talemaskin”, en slags forløper for grammofonen) – noe som ytterligere bidro til å styrke hans ry som teknisk geni.

auto2 Annonse for automatens opptreden i London.

von Kempelen døde i 1804, og året etter ble sjakkautomaten solgt av hans sønn til en musiker fra Regensburg ved navn Johann Nepomuk Maelzel. Denne Maelzel, visstnok født i 1772, var selv en begavelse på mekanikkens område, han laget blant annet noen utrolig livaktige små linedansere av tre, og sies å ha vært opphavsmannen til Beethovens metronom. Stor lykke gjorde han med en trompetspillende dukke i husaruniform, som kunne gi til beste feiende fanfarer med forbløffende akkuratesse. Keiser Franz skal ha blitt så begeistret for denne frembringelsen at han prompte utnevnte Maelzel til hoffkammermekaniker. Maelzel hadde åpenbart mange jern i ilden; men etterhvert skulle han komme til å vie en hel del av sin tid til sjakkrelaterte aktiviteter.

Ja, Maelzel fortsatte der von Kempelen slapp: Han begynte på en lang karriere som impresario for automaten, en virksomhet som i tidens løp skulle føre ham helt til Amerika. von Kempelens famøse konstruksjon var stadig gjenstand for stor interesse og nysgjerrighet; spekulasjonene gikk i det vide og brede om hva dens hemmelighet kunne bestå i, og det var skrevet mengdevis av artikler om den i pressen. I 1809 forlangte selveste Napoleon, som da hadde sitt hovedkvarter i Wien, å få spille et parti mot automaten. Den selvbestaltede keiser var kjent som en både lidenskapelig og ypperlig spiller, han hadde alltid et reisesjakksett med seg på sine felttog. Maelzel fikk ordre om å innfinne seg med sin automat på slottet Schönbrunn, der partiet skulle utspilles. Hva ble så resultatet av denne kampen ”Man versus Machine”? Jo, automaten vant knusende overlegent: Napoleon mistet sin dronning alt i det 14. trekket, og var deretter fullstendig hjelpeløs. Dette måtte hevnes – keiseren insisterte på revansj. Imidlertid kom han skjevt ut også i dette andre partiet; og etter en tid foretok han bevisst et ulovlig trekk, som for å provosere automaten eller sette den på prøve. Tyrken ristet da på hodet (noe den alltid gjorde i slike tilfeller), og satte den feilaktig flyttede brikken tilbake på plass. Men Napoleon gav seg ikke med disse ulovlighetene, han saboterte spillet med stadig nye feiltrekk. Automaten var til å begynne med tålmodig, men etterhvert må den ha funnet det meningsløst å fortsette partiet under sånne omstendigheter – og med en feiende håndbevegelse veltet plutselig Tyrken alle elfenbensbrikkene. Napoleon spratt rasende opp av stolen – og strenet dødelig fornærmet ut av rommet. Den slags oppførsel var mer enn han kunne finne seg i, uaktet at det var en mekanisk dukke som stod for den.

Nå gjør vi et sprang i tid og rom. Året er 1835. Maelzel og automaten befinner seg i byen Richmond, hovedstaden i den amerikanske delstaten Virginia. Det gjør også den 26-årige forfatteren Edgar Allan Poe, som få år senere skulle komme til å intonere kriminallitteraturen med ”The Murders in the Rue Morgue”, den første av de tre novellene om mesterdetektiven C. Auguste Dupin, der han legger for dagen betydelige analytiske evner.

Edgar Allen Poe


poePoe overvar Maelzels forestilling gjentatte ganger, og fulgte svært nøye med på det som foregikk. I forkant hadde han lest et par monografier om von Kempelens oppfinnelse – gjennom årene var det nemlig utgitt opptil flere slike, og i Frankrike sogar en tykk bok, rikt illustrert med farveplansjer og det hele. De fleste av disse forfatterne tok for gitt at det befant seg en person i maskinen, og satte frem ulike hypoteser om hvordan denne personen gjemte seg under åpningen av automaten; én mente at det måtte dreie seg om en dverg, som skjulte bena inne i noen sylindre og overkroppen bak en del av maskineriet, en annen forestilte seg at et fremmelig guttebarn lå utstrakt i et smalt rom rett under bordplaten, for så senere å krype inn i Tyrken, der han var liten nok til å kunne sitte. (Dette siste var blitt tilbakevist: Det eksisterte ikke noe smalt rom rett under bordplaten.) En mer original teori gikk ut på at Maelzel selv var den virkelige sjakkspilleren, idet han styrte Tyrkens bevegelser ved hjelp av en magnet som han hadde i lommen – en formodning så åpenbart absurd at Poe ikke bruker mange ordene på å avfeie den.

Selvfølgelig satt det en fyr inni, det var han rimelig overbevist om før han i det hele tatt hadde sett automaten, problemet var bare å finne ut av hvordan impresarioen fikk tricksene sine til å virke. Poes observasjoner og slutninger resulterte i en lang tidsskriftartikkel, ”Maelzel’s Chess-Player”, der han legger frem sitt syn på saken – ja, der han intet mindre enn løser mysteriet. Poe var altså langt fra den første som mistenkte at sjakkautomaten var et falsum, men han var den første som de facto beviste at så nødvendigvis måtte være tilfelle, og den første som kunne gi en nøyaktig beskrivelse av hvordan lurendreieriet foregikk i praksis. Det ville føre for vidt å hitsette alle leddene i Poes detaljerte bevisføring, men her er kort gjenfortalt et par av de viktigste momentene.

Maelzel begynte forestillingen med å rulle automaten, som gikk på messinghjul, inn på en scene. Derpå gav han seg (litt forenklet gjengitt) i tur og orden til å låse opp to dører foran på kassen og to tilsvarende bak, for så å gjennomlyse maskineriet med en sterk lampe – og det virket helt åpenbart for publikum at det ikke satt eller lå en person bak noen av maskindelene. Deretter trakk han ut en skuff under dørene foran på kassen; skuffen viste seg å inneholde sjakkbrikker, og var for øvrig altfor smal til å kunne romme selv det mest spedlemmede menneske. Til sist dreide han automaten rundt og åpnet luker i Tyrkens lår og rygg – og det var tydelig at det heller ikke her skjulte seg noen. Etter at alt dette var gjort, stengte Maelzel alle dørene og lukene og erklærte at den som måtte ha lyst blant publikum kunne få spille et parti mot automaten.

Øyensynlig var altså hele automaten fullstendig åpnet, gjennomlyst og blottlagt. Men Poe oppdaget at det på ethvert stadium av Maelzels demonstrasjon var minst én del av automatens indre som publikum ikke hadde fullt innsyn i, et mørkt felt, så å si. Dette mørke feltet var snart her, snart der, og nettopp det var det smarte. Foreløpig hadde han ikke påvist at det faktisk var noen i automaten, men han hadde påvist at det var mulig å skjule seg der under demonstrasjonen: En person kunne forflytte seg etter det skiftende mørke feltet. Poe mente dessuten at speil fikk maskineriet til å synes mer tettpakket og omfangsrikt enn det var; i realiteten var det adskillig større plass både i kassen og dukken enn det virket som, så man behøvde slett ikke være dverg for å kunne holde til der inne. Etter at automaten var stengt, kunne den skjulte sette seg til rette inne i Tyrken, hvorfra det var mulig (fant Poe ut) å se brettet gjennom brystet på dukken, som var av tyll eller et lignende gjennomsiktig stoff. Sittende i en slik posisjon kunne man også håndtere mekanismene som fikk dukkens arm og hode til å bevege seg. (Som nevnt ristet Tyrken på hodet hvis dens motstander gjorde et feiltrekk; dertil nikket den ”selvtilfreds” hver gang den satte en motstander sjakk matt.)

auto3Men alle disse mulighetene til tross, hvordan kunne han være så brennsikker på at det befant seg en høyst menneskelig sjakkspiller i automaten, når han vitterlig ikke hadde sett noen? Her er vi ved den kanskje kosteligste perlen i Poes indisiekjede. Han hadde bitt seg merke i en omstendighet ved Tyrken: Umiddelbart før den hevet armen for å trekke, rykket det til i skulderen på den. Dette skulder-rykket var med andre ord et tegn på at den var i ferd med å flytte en brikke. Og ved flere anledninger iakttok Poe følgende megetsigende fenomen: Det begynte å rykke til i skulderen på Tyrken allerede før motspilleren hadde gjennomført sitt trekk; motspilleren hadde løftet en brikke, men hadde ennå ikke satt den ned noe sted på brettet. Hvis automaten var en automat, måtte man forestille seg at det ble sendt signaler inn i maskineriet hver gang dens menneskelige motstander flyttet en brikke; en automat har jo ikke øyne å se med, så hvordan skulle den ellers få rede på hva motstanderen gjorde. Å foreta et sjakktrekk vil si at man løfter en brikke opp fra brettet og setter den samme brikken ned et annet sted på brettet. Hver gang motstanderen foretok et trekk, ville det følgelig bli sendt et dobbelt signal, slik at automaten skulle kunne vite a) hvilken brikke som var flyttet og b) hvor den var blitt satt. Men det faktum at Tyrken rett som det var gjorde mine til å ville trekke før dette signal b) var gitt, overbeviste Poe om at noen i automaten så det som foregikk på brettet. Mannen inni ser at motspilleren har løftet en brikke og skjønner som den rutinerte sjakkspiller han er hvor brikken kommer til å havne – hvorpå han straks gir seg i kast med et svartrekk. Hvis den skjulte hadde vært mer tålmodig, ville ikke Poe ha kunnet påvise dette. ”The man concealed within” hadde forivret seg og dermed avslørt seg selv. – Hvem var så denne mystiske sjakkspilleren? Det vet man visstnok ikke med sikkerhet; antagelig har det vært flerfoldige personer i løpet av von Kempelen og Maelzels respektive lange karrierer. De måtte bare sørge for å få fatt på så gode spillere som overhodet mulig, da automatens prestisje avhang av dens resultater. Den franske sjakkmesteren Maurat skal ha sittet i automaten en periode, og sies å ha vunnet 99% av sine partier.

Nesten alt av det tilsynelatende hyperavanserte maskineriet var altså pur staffasje, tjente ingen annen hensikt enn å kaste blår i øynene på publikum. Det eneste som hadde en slags reell funksjon, var mekanismene som fikk dukken til å bevege seg. Men selv om sjakkautomaten var humbug, var den ikke desto mindre en genistrek.
Hver eneste av dens komponenter var utpønsket med én ting for øye: å skape troverdighet. Ta Tyrken, for eksempel. Sant å si gjorde den et noe grovt og klønete inntrykk, den beveget hodet og armen på en svært stiv, rykkvis måte. Både von Kempelen og Maelzel var i stand til å kreere langt mer imponerende og ledige dukker enn dette – så hvorfor lot de den være en sånn klossmajor? Jo, simpelthen fordi en mer naturtro Tyrk ville ha svekket inntrykket av at man her hadde med noe rent mekanisk å gjøre.

Det er nesten utrolig å tenke på at ikke et eller annet gikk galt, at de kunne reise rundt med automaten i år etter år uten å bli avslørt. Gode nerver må de også ha hatt, Maelzel og hans sjakkspillende drabant; hva om sistnevnte begynte å hoste, for eksempel? Akkurat det var ingen større fare, ettersom maskineriet gav fra seg en hel del støy under partiene, noe som ville ha overdøvet eventuelle ulyder fra sjakkspilleren. Men det ble ved flere tilfeller gjort forsøk fra publikums side på å få den antatt skjulte til å røpe seg. En gang midt under en forestilling begynte plutselig en eller annen å rope ”brann, brann,” hvilket førte til alminnelig panikk. Hva gjorde så mannen i maskinen? Han forholdt seg helt i ro – og også Maelzel tok det dramatiske utropet med fatning. Disse gutta var taskenspillere av klasse, et så billig knep gikk de ikke på. Episoden viste seg faktisk å bli utmerket PR for Maelzel - var man ikke overbevist før så var man det nå.

Poe nevner at sjakkautomaten hadde sine forsvarere også blant presumptivt intelligente og kunnskapsrike mennesker – ”who should have known better”. Disse henviste til en Mr. Babbages regnemaskin, som bevislig var i stand til å løse ganske kompliserte aritmetiske problemer. Når det var mulig for en maskin å foreta utregninger, fremholdt de, hvorfor skulle den så ikke kunne spille sjakk? Fordi det er en vesensforskjell mellom disse to tingene, sier Poe. Et aritmetisk problem har alltid ett og bare ett riktig svar, og det er en streng lovmessighet i den prosedyren man må følge for å finne frem til dette ene riktige svaret. Ikke så i sjakk. Der er man ofte, særlig i åpningsfasen av spillet, stilt overfor flere mer eller mindre likeverdige alternativer; det finnes ingen absolutte kriterier som tilsier at man bør velge det ene trekket fremfor det andre. Kort: Aritmetiske problemer har i motsetning til sjakkspill alltid en fasit, det er derfor man kan lage regnemaskiner, men ikke sjakkautomater. (I vår tid finnes det computere som kan spille sjakk på aller høyeste nivå; berømt er datamaskinen ”Deep Blue”s fantastiske utmanøvrering av verdenseneren Gary Kasparov i 1998. Men se, det er en helt annen historie – Poe og Maelzel levde jo lenge før kybernetikkens velsignelser var så mye som påtenkt. Så selv om Poe på sett og vis tok feil, hadde han likevel helt rett: Med hans tids teknologiske forutsetninger var det ikke mulig å få en maskin til å spille sjakk.)

Poes artikkel kulminerer i sytten nummererte punkter, der han briljant gjør rede for hvorfor automaten ikke kan være en ren maskin, for hvorfor det givetvis må være en menneskelig hjerne med i spillet, samt viser hvordan svindelen lar seg gjennomføre uten at sjakkspilleren på noe tidspunkt er synlig for selv den mest nidkjære observatør. Storparten av dette er den rene oppvisning i stringens og presisjon, en fest å lese for yndere av glassklar analytisk tenkning. Noen av Poes argumenter er likevel mer diskutable, og en enkelt gang begår han faktisk noe man må kalle en feil, nemlig idet han skriver: ”The Automaton does not invariably win the game. Where the machine a pure machine, this would not be the case - it would always win.” Dette – at automaten ville vinne hvert eneste parti hvis den virkelig var en ren maskin – er utvilsomt en altfor bombastisk påstand. Først sier han altså at det a priori er ugjørlig for en metall- og trekonstruksjon å spille sjakk, deretter hevder han at hvis det likevel skulle være mulig, ville denne konstruksjonen alltid seire; en i sannhet oppsiktsvekkende slutning. Poe forsøker å underbygge sitt syn, men kortfattet og dårlig. Undertegnede er forresten selv i besittelse av en slik ”pure machine”, en sjakk-computer – og det hender jeg beseirer den, quod erat demonstrandum. Det er imidlertid ikke nødvendig å henvise til computere (som jo ikke eksisterte anno 1835) for å imøtegå Poe her, det kan man gjøre med følgende såre enkle resonnement: Mennesker er feilbarlige, maskiner lages av mennesker, ergo kan også maskiner være feilbarlige. Jeg er tilbøyelig til å tro at Poes lapsus skyldtes hans beskjedne kunnskapsnivå hva angikk sjakk, han har ikke hatt begrep om hvilken uendelig labyrint dette spillet er, og må ha innbilt seg at det kunne utøves med absolutt perfeksjon i alle stillingstyper, som om det til enhver tid forefantes et objektivt beste trekk. Selv ikke våre dagers superstormestre er i nærheten av en slik perfeksjon, enten de nå er mennesker eller dataprogrammer. Dog tilgir vi gladelig Poe denne lille skjønnhetsfeilen (som ikke rokker ved hans forøvrig uklanderlige argumentasjon), og det er jo hyggelig å se at også stjernelogikere kan trekke forhastede konklusjoner.


auto3_Den danske skribenten Johs. Christiansen har skrevet et essay om sjakk i litteraturen, og der tangerer han Poes løsning av Maelzel-mysteriet. ”Man forbløffes over,” skriver han, ”at Poes eksklusive og skarpsindige hjerne må bruge mere end 30 tæt beskrevne sider for at afsløre, at der sad en person i ”automaten”.” Med forlov, Christiansen: Poe bruker ikke alle disse sidene bare for å bevise dette. Innledningsvis gir han noen eksempler på berømte automatskapere og deres verk (blant andre franskmannen Vaucanson, hvis automatiske and både snadret og snappet til seg brødsmuler på en så fabelaktig naturtro måte at mange tok den for å være en vaskeekte fugl); deretter diskuterer han hvorvidt det overhodet er mulig for en maskin å gjennomføre et parti sjakk, et spørsmål han som nevnt svarer kategorisk nei på. Og like viktig som å avsløre at det befant seg en person i automaten, var det for Poe å vise hvordan Maelzel fikk illusjonsnummeret til å fungere, automatens modus operandi, så å si. På dette tidspunktet var jo faktisk von Kempelens oppfinnelse flere tiår gammel, og ennå hadde ingen klart å løse dens gåte – så det er ikke til å undres over at Poe måtte gå til verket med en viss grundighet.

For Poe var denne affæren et intellektuelt problem, noe han kunne bryne de analytiske evnene sine på. Saken i seg selv var jo snarere kuriøs enn betydningsfull; det finnes adskillig verre forbrytelser enn den formen for falskspill som Maelzel bedrev, alt han gjorde var å avkreve de skuelystne noen skarve inngangspenger før sine show. Ja, spørsmålet er om man kan kalle Maelzel en bedrager overhodet; for når han ble spurt om det befant seg noen i automaten, nektet han å svare et klart nei, han kom med en eller annen svevende, gåtefull uttalelse. Dermed hadde han sitt på det tørre, for så vidt som han overlot til publikum selv å dømme.

Tross Poes avsløring fortsatte de å turnere med automaten ennå en tid; det er sjelden slik at en tidsskriftartikkel gjør ende på noe som helst, og verden vil bedras. Likevel var automatens popularitet nå for nedadgående – og etterhvert opphørte turneringsvirksomheten helt. Hvordan gikk det så senere med vår venn Maelzel? Her er opplysningene motstridende i det vesle materialet jeg har greid å fremskaffe. Den tyske sjakkmesteren Theo Schuster hevder i en av sine bøker at Maelzel druknet under en sjøreise i 1837; men ifølge Sigurd Heiestad, vår egen flittige og frodige sjakkskribent, var selvsamme automatinnehaver høyst oppegående så sent som i 1848. Han skal da ha havnet i en slem knipe under revolusjonstumultene i Wien, idet en opprørt folkemengde forsøkte å storme huset hans: Maelzel tilhørte nemlig qua hoffkammermekaniker det keiserlige parti, og var dermed blant dem som kunne få merke rebellenes vrede. Men den gamle ringreven visste råd for uråd: Han satte sin trompetspillende husar-dukke i vinduet og lot den blåse en gjallende fanfare, noe som skremte den fiendtligsinnede banden så ettertrykkelig at den spredte seg i alle retninger. Og om historien ikke er sann, så er den god.

Poes fortelling ”The Murders in the Rue Morgue” ble publisert i 1841, og dette regnes gjerne som den egentlige kriminallitteraturens fødselsår. Etter min mening burde man vurdere å skyve genrens begynnelse ytterligere seks år bakover i tid. For hvis man med kriminallitteratur forstår: den metodiske oppklaringen av et problem, da er også ”Maelzel’s Chess-Player” fra 1835 en kriminalnovelle. Med litt velvilje kan man jo se på Maelzel som en utspekulert vinningsforbryter, om enn av et ganske så harmløst og sjarmerende slag. Jeg vet ikke hvor mye han tjente på denne automaten sin, men et brukbart utbytte må den ha gitt ham, ellers ville han vel neppe reist så lenge rundt med den som han gjorde.

Til glede for sjakkvenner gjengir jeg til slutt partiet mellom Napoleon og sjakkautomaten – det ble nemlig notert ned, utvilsomt til keiserens store gremmelse. Napoleon forsynder seg mot elementære regler for sunt åpningsspill, noe automaten utnytter på kontant og taktisk ypperlig vis:

Kommentarer (0) Add Comment

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt
 
password
 

busy

Kontonummer SLSL

4202 45 99471