Tekst

Sjakkentusiasten Frans G. Bengtsson

Den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson (1894 – 1954) er mest kjent for sine to romaner om vikingen Röde Orm, et verk som er oversatt til mange språk og regnes som en klassiker i nordisk litteratur. Men i hjemlandet er han nesten like berømt for sine lærde, elegante og underholdende essays: Bengtsson presterte å gjøre den vanligvis eksklusive og lite salgbare essaygenren til noe nær folkelesning i Sverige – flere av hans samlinger solgte i titusenvis av eksemplarer! Han skrev også andre typer bøker, bl. a. lyrikk og en biografi om Karl XII.

Frans G. Bengtsson vokste opp på en bondegård i Skåne, der hans far var forvalter. Ettersom han var skoleflink og tidlig la usedvanlige teoretiske anlegg for dagen, bestemte faren seg for å koste på ham en utdannelse, og et par år før 1. verdenskrig begynte han å studere ved universitetet i Lund. Men i utgangspunktet var det hverken akademiker eller dikter han drømte om å bli – han ville vie seg til sjakkspillet og ingenting annet! Bengtsson er et eksempel på at en sterk affinitet til sjakken faktisk kan være direkte farlig: Etter eget utsagn ble han snart så oppslukt av spillet at han helt sluttet å gå på forelesninger og neglisjerte studiene totalt. Han satt på kafé og spilte sjakk i timevis hver eneste dag, leste sjakkteori om kveldene og drømte sjakk om nettene! Han hadde nok et ikke ubetydelig talent for det kongelige spill, og i sine beste stunder kunne han yte det helt fremragende, noe jeg skal gi et prov på til slutt i denne spalten; ved enkelte anledninger hadde han også gleden av å få utmerkede turneringspartier publisert i ”Tidskrift för Schack”. Men de resultatene han oppnådde, stod på ingen måte i forhold til innsatsen og ambisjonsnivået, og da han var et par og tyve år gammel, måtte han til sin voldsomme skuffelse erkjenne at han ikke hadde to i seg til å bli en virkelig førsteklasses spiller, til det var han rett og slett for ujevn. Han besluttet seg derfor til å oppgi satsningen på sjakken, og deltok senere i livet bare ytterst sjelden i turneringer; han dyrket sjakkinteressen mest på avstand, så å si. Alt i alt var nok dette et lykkelig valg, for det litterære talentet hans var utvilsomt større enn det sjakklige.

Da Bengtsson kom tilbake til barndomshjemmet etter oppholdet i Lund, i egne øyne fullstendig mislykket både som student og sjakkspiller, var han i en heller miserabel forfatning fysisk så vel som psykisk. Flere års stillesittende kaféliv med mye røyking – og etter hvert også whiskydrikking – hadde satt sine spor, og det stod alt annet enn bra til med den hardt prøvede sjakkspilleren. En lege som undersøkte ham, sa at hvis han byttet ut whiskyen med melk, ville han kanskje kunne gjøre seg forhåpninger om å leve i seks måneder til! Nåja, så ille gikk det ikke, Bengtsson gjenvant gradvis både helsen og humøret, og tok så smått til å sysle med poesi; han utgav sin første diktsamling i 1923. Han kjempet lenge en hard kamp for å holde det gående som forfatter og hadde ofte pengeproblemer; men omsider fikk han lønn for strevet, noe som ikke minst skyldtes suksessen med sagaen om Röde Orm (som utkom under 2. verdenskrig) – og han ble på sine eldre dager en riktig holden mann. Deler av denne velstanden brukte han på forbilledlig og uselvisk vis, nemlig til å støtte talentfulle unge sjakkspillere økonomisk, slik at de fikk anledning til å delta i turneringer utenlands. Den strålende begavelsen Erik Lundin, som senere ble stormester, var blant dem som nøt godt av dette.

I boken Sällskap för en eremit (1938) har Bengtsson et vidunderlig essay kalt ”Schackspelare”, et skriftstykke som er så susende godt at jeg skal gjengi det i sin helhet nedenfor, forhåpentligvis til glede for alle lesere av disse sjakksidene. Siden det er skrevet på et noe snirklete og gammelmodig svensk som mange nordmenn i dag nok vil ha problemer med å lese uanstrengt, har jeg tillatt meg å oversette det. Selv om dette essayet nå er mer en sytti år gammelt og på enkelte punkter uaktuelt, inneholder det et vell av treffende og vittige observasjoner som sjakkspillere flest stadig vil kunne nikke gjenkjennende til og more seg over; jeg for min del synes at det er noe av det beste jeg har lest om sjakk overhodet. Så god fornøyelse:

 

Sjakkspillere

av Frans G. Bengtsson

I en av Jules Vernes beste bøker, En reise gjennom solsystemet, sitter to engelske offiserer på en klippe ved Gibraltar og spiller sjakk. De sitter som Buddha-statuer over sitt brett og spiller som det anstår seg uforstyrrelige engelske garnisonsoffiserer og alvorlige elskere av spillet, uten tidsbegrensning, med omtrent fire trekk i uken; for sjakk er et interessant spill som bør bedrives med omtanke, og fred råder i imperiet; den militære rutinen overlater de til en korporal, som dessuten etter en omhyggelig fastsatt timeplan serverer dem whisky. Under spillets gang inntreffer et antall komplikasjoner i ytterverdenen: jorden kolliderer med en komet, og spillere og brikker strøs utover gulvet; klippen slites løs fra jorden, og med den de to spillende, deres korporal og fjorten mann, og begynner på kometen å kretse rundt jorden i en sterkt elliptisk bane; korporalen melder at døgnets lengde er redusert til halvparten og tyngdekraften til en åttendedel, dertil kommer at ytterligere en del fenomener har gjort seg merkbare som følge av dette. Men de to spillerne plukker opp seg selv og sine brikker, konstaterer at Storbritannias flagg stadig vaier over deres hoder og ordner partistillingen på nytt; og etter å ha vekslet et par fåmælte replikker angående intermessoet samt fastslått at intet telegram fra krigsministeriet er innløpt og at det hele således kan anses som militært betydningsløst, synker de atter ned i urørlig grubling over sine kombinasjoner, uten annen endring i sin livsførsel enn at whiskyserveringen på grunn av døgnets forkortelse går raskere enn før. På denne måten unngår disse to en hel mengde oppslitende problemer som samtidig hjemsøker den franske suavkapteinen Servadac, som på sin kant også er havnet på kometen og ikke har noen sjakkinteresse å ty til.

Nå er naturligvis Jules Vernes mennesketyper – og spesielt hans engelskmenn – slett ingen studier i eksakt virkelighetsgjengivelse; men dette forhindrer ikke at et visst monn av realisme ved behov anvendes av denne forfatter, og i den skisserte episoden må det anses som et realistisk trekk at det nettopp er sjakk som figurerer som kraftig medvirkende årsak til de to herrenes uberørthet vis-à-vis den ytre verdens små skjemtsomheter. For blant alle alvorlig dyrkede tidsfordriv som kulturmennesket gjennom tidene har funnet på for å gi et innhold til sin tilværelses fundamentale tomhet, turde det være meget få, kanskje ingen, med en slik altoppslukende tiltrekningskraft som sjakkspillet, for dem som en gang har forvillet seg inn i dets magiske garn. En sjelelig motsvarighet kan man muligens finne hos fanatiske musikkmennesker, kanskje også hos psykopatiske gjerrigknarker, men neppe på annet hold. Alkohol, morfin og opium sies å være ytterst innpåslitne saker for den som for alvor er henfallen til dem; men alkoholikere kan kureres og bringes til en viss grad av patetisk trivsel med melk eller saft og vann; og det finnes vitenskapelige avvenningskurer, om enn besværlige, for morfinister og likestilte. Derimot kan ingen fullstendig avvenne seg fra en én gang utviklet interesse for sjakk, og det finnes i dette tilfelle ingen vitenskapelig kur å gripe til.

Av den sanne sjakkspilleren inndeles menneskeheten i tre kategorier: mestere, amatører og øvrige personer. Hva den sistnevnte kategorien egentlig tjener til, og hvordan den hensleper sin blinde tilværelse, er for sjakkspilleren et heller dunkelt problem, til alt hell av liten interesse; dog finnes det innen denne klassen en særskilt underavdeling, som han behandler med noen grad av aktelse og er villig til å tilkjenne en viss verdi, nemlig det edle spillets velyndere. Disse nyttige personene – forretningsmenn, direktører og lignende – skjenker pokaler og pengepremier til turneringer, hvilket er forstandig gjort av dem, og låner iblant på anmodning penger til den trengende sjakkspilleren, hvilket er om mulig enda bedre; og selv om den stakkars velynderen stundom er en temmelig hjelpeløs figur, som ikke kan se en tretrekkskombinasjon, som aldri noensinne evner å begripe finessene i Kieseritzkygambit og den slags, og som låntageren alltid med letthet kan gi springerforgave i lette partier (à 50 øre stykket, så langt velynderens humør rekker), viser sjakkspilleren ham dog av nevnte grunner en viss vennlighet og har ingenting imot å bli sett i hans nærhet. Ut fra et strengt sjakklig synspunkt duger han ikke til mye, men har likevel unektelig sin eksistensberettigelse.

Amatørene utgjør en tallrik gruppe; denne kategorien består fremfor alt av de voldsomt sjakkberusede og ubegrenset forhåpningsfulle unge spillerne som lever i sjakkens sfærer dag og natt, men som av en eller annen grunn ennå ikke har rukket å bli mestere. Hver og en blant dem er ifølge sin egen objektive bevisføring avgjort i besittelse av større spillestyrke enn de øvrige, tross tallrike nederlag og en og annen jumboplassering; og hvorfor vedkommende ennå ikke er blitt klubbchampion, kretsmester, svensk mester, nordisk mester, internasjonal mester eller stormester, er i virkeligheten en høyst innviklet historie som rommer tallrike innslag av rystende skjebnetragikk, men som han likevel i ledige stunder gjerne forteller.

Hvorfor jeg, som lenge var fylt av den sterkeste besettelse, aldri ble mer enn en enkel amatør, var en sak som jeg selv lenge ikke kunne begripe. Jeg syslet i årevis utelukkende med sjakk (skjønt det i det lengste offisielt het seg at jeg studerte ved universitetet); jeg spilte sjakk, leste sjakk og drømte sjakk, hadde hodet fullt av spilleåpninger, varianter og mesterpartier, kunne ramse opp hver eneste prisvinner i alle internasjonale turneringer fra og med 1851 og anså verdensmesteren dr. Emanuel Lasker som den tyske kulturens fornemste blomst etter Schopenhauer. Jeg hadde formodentlig et visst blikk for spillet og kunne finne på morsomme kombinasjoner (av det enklere slaget); men det jeg manglet, var den nødvendige karakterstyrken, fremfor alt likevekt og tålmodighet. Mitt ønske var alltid at partiene skulle forløpe romantisk og sensasjonelt samt avsluttes med brask og bram allerede i midtspillet; og dette skjedde da også ofte nok, om enn ikke slik jeg hadde tenkt meg det; for under ruinene etter den avsluttende eksplosjonen lå oftere jeg selv enn min motstander begravet. Teoretisk innså jeg meget vel at man bør spille seriøse partier prosaisk og påpasselig og være fornøyd med å ha en bonde mer etter førti trekk, for deretter langsomt å vinne i sluttspillet; men i praksis lyktes det meg aldri å gjennomføre en slik filosofi, og sluttspill forekom meg å være en bedrøvelig syssel, best egnet for evnukker, ettersom damene var borte. Til min store forbauselse oppnådde jeg derfor en utilfredsstillende plassering i den eneste nordiske turneringen jeg deltok i; og jeg begrep da at mitt liv var forfeilet og begynte så smått å sysle med andre ting, skjønt jeg aldri helt har klart å utrydde den gamle lidenskapen.

Men selv om jeg altså ble sittende fast i den obskure amatørens utilfredsstillende eksistensform, har også jeg likevel en tid vært i Arkadien og nesten kunnet føle meg som halvt profesjonell; for i min beste tid var jeg stundom ubestridt champion på en lite iøynefallende kafé, kalt Petri Pumpa, ved Petri Kyrkogata i Lund. Jeg har ikke i den senere tid sett etter om den stadig finnes, men på den tiden, for over tyve år siden, var det en god kafé, noe i stil med Café Momus i Murgers Vie de Bohème. Den ble drevet av to hjertegode og ubegrenset tålmodige eldre damer, som uten ekstrabetaling gang på gang gav oss påfyll i kaffekoppene, og som også forstod å lage usedvanlig velsmakende løksild samt en slags små, meget lekre kjøttboller, så vel som andre billige og gode retter som kunne passe til asketiske og ofte ubemidlede sjakkspilleres enkle måltider. Man kunne til og med få kreditt hos dem hvis man var stamkunde, særlig hvis man hadde et eget sjakkspill deponert bak disken deres mellom besøkene; og den som gir unge sjakkspillere kreditt, må i sannhet sies å være hjertegod og nære stor tiltro til sine medmennesker. På dette fredfulle stedet forfrisket vi oss med vårt edle spill fra klokken to om dagen til elleve om kvelden, mens et par ikke sjakkspillende eldre stamkunder, en gammel matematikkprofessor og en skjegget dosent i indoeuropeisk språkforskning, satt i hvert sitt annet hjørne av lokalet hensunkne i aviser og lærde meditasjoner. Av og til kom det outsidere inn; men de var ikke vant til den tette atmosfæren og svelget i all hast sin bestilte kaffe og tumlet gispende ut igjen. Det hele var ganske visst en lite rentabel, men lykkelig og tidløs form for tilværelse, fylt av spenning og skjønnhet, av intellektuelle triumfer og katastrofer; med timer av så godt som fullstendig lydløshet under konsentrert kombinatorisk anstrengelse, bortsett fra det lille smellet av et selvbevisst utført trekk og nå og da et dumpt mumlet ”sjakk!”; og med plutselige utbrudd av skarpe meningsutvekslinger etter at et parti var slutt, når den tapende part påpekte det gode trekket som han latterlig nok hadde prestert å overse og som uvegerlig ville ha ført til gevinst. Innimellom ble partier i ukens sjakkspalter eller i nyervervet litteratur gjennomspilt og kommentert, stundom under ubarmhjertig kritikk av angjeldende mesters tafatte manipulasjoner; eller også ventilerte vi mer allmenne problemer av grunnleggende betydning: hvorvidt Rio-de-Janeiro-varianten i spansk parti virkelig kunne anses som fullt tilfredsstillende, og om ikke Cambridge-Springs-forsvaret i dronninggambit, tross dr. Tarraschs høyrøstede ytringer om emnet, kunne være ganske spillbart etter en eller annen fersk forbedring av en fremstående mester.

Verdenskrigen brøt ut, om jeg minnes rett, en vakker dag mens vi var i full aktivitet på dette stedet; for jeg mener å kunne huske den uroen som dermed grep oss alle – den eneste formen for uro som vi kunne gripes av – angående den da mye omtalte VM-matchen mellom Lasker og Rubinstein: den ville nå kanskje gå i vasken på grunn av dette substansløse bråket mellom ikke-sjakkspillere, forstyrrede mennesker som man for den saks skyld kunne vente seg hva som helst av. Vår frykt viste seg å være velbegrunnet, for det ble aldri noe av den matchen.

Høyest i sjakkspillerens verdensbilde står mesterne, de riktige internasjonale spesialistene som har stått sin prøve i store mesterturneringer. Det finnes en mengde andre mestere også, med mer eller mindre lokale mesterskap; men en slik mindre mestertittel betrakter man som regel ikke med tilsvarende respekt, hvis man ikke selv tilfeldigvis er i besittelse av den. De fornemste blant mesterne kalles stormestere: dermed menes de spillerne som har tatt førstepremie i en noenlunde representativ internasjonal mesterturnering; og blant disse finnes det noen få som man undertiden kan se betegnet som Übergrossmeister, førstepremietagere i en stormesterturnering. Men stormesterturneringer er sjeldne, og derfor har ikke alle kandidater til verdensmestertittelen, ja, ikke engang alle verdensmestere, en slik fortjeneste å vise til. Foruten Lasker, vinner av tre sådanne (Petersburg 1896, Petersburg 1914 og New York 1924), og Capablanca, vinner av to (San Sebastian 1911 og New York 1927), har vel bare Tarrasch (Ostende 1907), Rubinstein (San Sebastian 1912) og Keres (Semmering 1937) vunnet en slik turnering. I høst (1937) skal en stormesterturnering finne sted i Holland, med verdens åtte fremste spillere (unntatt Lasker, som er for gammel nå), og Aljechin kommer vel da til å gjøre sitt ytterste for å legge også en slik førstepremie til sine øvrige bedrifter.

Over alt dette, på rankinglistens høyeste, svimlende topp, står verdensmesteren, hele tiden misunnelig overvåket og analysert av en del stormestere som anser seg i stand til å knekke ham, hvis bare en eller annen sponsor vil satse penger på en match. Men verdensmesteren, som har hatt sine store besværligheter under klatringen mot toppen og som naturlig nok trives bra på sin plass, er vanligvis en forstandig mann som forsøker å innrette seg så lønnsomt og stabilt som mulig; derfor spiller han bare ganske sjelden om sin tittel og kun mot en stor pengeinnsats, som ærgjerrige utfordrere har vanskelig for å avlokke skeptiske sponsorer, hvor glødende de enn skildrer sine vinnersjanser for dem. Således spilte for eksempel Lasker under hele sin lange tid som verdensmester (1894 – 1921) bare to ordentlige matcher om VM-tittelen, mot Tarrasch i 1908 og mot Schlechter i 1910; for hans matcher mot Marshall og Janowski kunne vanskelig regnes som fullt alvorlig ment fra utfordrernes side, de var mer å anse som forestillinger egnet til å være økonomisk innbringende også for den olympiske doktorens på forhånd dømte motstandere.

Men å være verdensmester er ikke utelukkende misunnelsesverdig og innbringende. Verdensmestertittelen kan kun skifte eier ved en tvekamp, aldri ved et turneringsresultat, og en verdensmester kan derfor tilsynelatende delta i turneringer med sinnsro, selv om førstepremien ikke skulle bli hans. Men han er alltid under infamt oppsyn, så vel av konkurrenter som av en stor sjakkpresse; så snart han i en turnering har råket ut for et lite tilbakeslag, konstaterer man straks hans sviktende form, hans begynnende senilitet, hans så godt som fullstendige utbrenthet; og en eller annen konkurrent nomineres – eller nominerer seg selv – til en i grunnen bedre spiller, holdt unna VM-tittelen utelukkende på grunn av verdensmesterens feighet og urimelige pretensjoner vedrørende matchens pengeinnsats. Eller også hender det at en verdensmester spiller altfor bra og virker helt urokkelig selv for de djerveste, slik det lenge var tilfellet med Lasker; da oppstår det nye kjedeligheter for ham. Om Lasker het det seg iblant at han under spillet systematisk forgiftet sine motstandere ved hjelp av røken fra en særlig ondartet bremersigar; og denne teorien ble forbedret av dr. Tarrasch, medisiner av yrke, som etter matchen mellom dem påstod at Lasker simpelthen hypnotiserte sine motstandere, fremfor alt Tarrasch selv. Tarrasch var nesten alltid som et barn i Laskers hender, men prøvde likevel i det lengste å forfekte den tesen at han, Tarrasch, var den avgjort beste spilleren – hvis det bare ikke hadde vært for denne ulykksalige hypnosen, som så totalt forrykket det innbyrdes kampresultatet.

Blant de store mesterne er det neppe vanligere enn blant amatører at en beseiret forklarer nederlaget med at seierherren har spilt bedre enn han; i alminnelighet angis heller hypnose, klima, forkjølelse, uheldig diett, støy blant tilskuerne og annet lignende som utslagsgivende element i kraftprøven. Bare et fåtall med fornem sjelelig utrustning har ikke snodd seg unna en innrømmelse av motstanderens større spillestyrke; så som professor Anderssen etter matchen mot Morphy i 1858, som uten omsvøp erkjente at hans store nederlag skyldtes at den gudbenådede ynglingen fra New Orleans spilte bedre enn han; og Euwe, som etter sitt nederlag i revansjematchen mot Aljechin uforbeholdent erkjente sistnevntes overlegenhet. I sin beretning om sitt nederlag mot Capablanca i Havanna i 1921, oppholder Lasker seg riktignok en hel del ved det hete klimaet, som gjorde ham søvnløs og utmattet og tvang ham til å oppgi matchen da den var halvspilt; men han erkjenner likevel, høyst tiltalende, at han selv uten denne ugunstige omstendigheten ikke ville ha kunnet beseire Capablanca på dette tidspunktet.

Sjakkspillet er en så krevende kunst (eller vitenskap, ifølge enkelte) at man ikke hører mye om bibeskjeftigelser hos dets store utøvere. En del unntak finnes dog: den store Philidor var komponist (noen av hans melodier har Belman anvendt), og Anderssen var matematikklærer, noe også Euwe er; Tarrasch var praktiserende lege, og Jugoslavias gamle stormester Widmar er universitetsprofessor. Lasker, som tok sin doktorgrad i matematikk, har alltid syslet en hel del med filosofi og publisert flere verker om dette emnet; han sier et sted at han håper ”at mitt filosofiske ry lenge vil overleve mitt sjakklige” – og da må nevnte verker i sannhet være særdeles gode (hvilket kanskje er tilfellet: jeg har ikke lest dem), for hans sjakkberømmelse kommer til å leve like lenge som noen annens.

Men slike virkelig alvorlige bigeskjefter er sjeldne; regelen er at sjakkspillet helt krever sin mann (selv om det brødfør ham dårlig, særlig på eldre dager), og de som en gang for alvor har viet seg til dette spillet, mister snart interessen for alt annet og henger fast for bestandig.

Sant nok fantes det en gang en mager, fattig og meget lysende ungarsk stormester ved navn Kolisch – så fremragende at han spilte en match på ti partier mot den udødelige professor Anderssen, som sistnevnte bare vant med ett poengs forsprang, og deretter tok Kolisch førstepremien i den store turneringen i Paris 1867, foran den ferske verdensmesteren Steinitz. Han pleide i ledige stunder å spille uhøytidelige partier mot en Rotschild i Wien, som var en interessert amatør, og mottok til gjengjeld av denne undervisning i kunsten å spekulere på børsen, der Kolisch, med en slik læremester, gjorde stor suksess. I løpet av kort tid ble han forvandlet til en smellfet millionær og baron og deltok aldri mer i konkurranser, selv om han kanskje, hvis det ikke hadde vært for at den vennlige Rotschild på nevnte vis hadde avsporet ham, kunne ha hatt sjanse til å ta VM-tittelen fra Steinitz, om han i tide hadde fått møte denne i en match. Tross alt forble denne finansbaron Kolisch (som i sin utvikling er et enestående fenomen blant sjakkspillere) en velynder av det edle spillet så lenge han levde, og figurerte som øverste leder av en og annen stor turnering i Wien, der hans gullbehengte mave og gnistrende fingrer forårsaket et visst ubehag hos hans tidligere (stadig magre og usmykkede) kolleger ved brettene.

En enda langt mer lysende stjerne enn Kolisch beholdt også bare en kort tid sin fulle interesse for spillet, nemlig ingen ringere enn selveste Paul Morphy, det største sjakkgeni som noensinne har stått frem; men i hans tilfelle spilte en tragisk omstendighet inn. I disse dager er det for øvrig hundre år siden han ble født. Han kom fra en rik kreolerfamilie i New Orleans, spilte sjakk bare for sin fornøyelses skyld, aldri som profesjon, besatt full mesterstyrke i trettenårsalderen (likesom innen musikk og matematikk dukker slike vidunderbarn nå og da opp innen sjakken: Capablanca og Reschewsky er et par andre eksempler), beskjeftiget seg kun i to år av sitt liv utelukkende med sjakk, 1857 – 58, og slo da i matcher samtlige ledende kapasiteter på området – Louis Paulsen, Löwenthal, Boden, Harrwitz og Anderssen – uten noensinne å behøve å anstrenge seg. Professor Adolf Anderssen fra Breslau, ansett som samtidens sterkeste spiller etter sin seier i London-turneringen i 1851, slo han i Paris med syv gevinster mot to tap; samtidig forsøkte imidlertid hans entusiastiske verter å gjøre det så trivelig som mulig for den sympatiske unge utlendingen i denne byen, noe som førte til at han ble smittet av syfilis. Alvorlig bragt ut av gjenge at dette, vendte han tilbake til Amerika, ble stormende hyllet som nasjonalhelt der, henfalt til tungsinn og menneskeskyhet, rørte aldri mer for alvor et sjakkbrett og døde sinnssyk i 1884.

Om han hadde forblitt seg selv, ville han uten tvil med letthet ha kunnet beseire Steinitz, som man begynte å anse som verdensmester etter at han i London 1866 slo professor Anderssen (som da begynte å trekke på årene) med åtte gevinster mot seks. Morphy er sjakkens Mozart; hans typiske partier har en kvalitet av blendende inspirasjon og klar skjønnhet som det i det hele tatt ikke finnes maken til på noe annet hold. Steinitz, som beholdt VM-tittelen til han på sine eldre dager ble slått av Lasker i 1894, er Morphys motsetning i ett og alt; i hans partier møter man en antikunstnerisk, møysommelig grublende, stønnende og materialistisk innstilt ånd. Han dannet skole med sin filosofi om at alt det til syvende og sist kommer an på, er å skaffe seg den beste bondestillingen til sluttspillet: en solid filosofi, men en smule kjedelig. Han oppnådde sine resultater for en stor del på grunn av sin utrolige fysiske utholdenhet, skjønt han var født krøpling; med en bunt sigarer for hånden kunne han sitte over endeløst manipulerte stillinger, inntil hans store motstandere med livligere temperament og skjørere konstitusjon, som Zukertort og Tschigorin, mer eller mindre døste av eller i utålmodighet grep til hasardiøse avgjørelser og dermed selv beseglet sin skjebne.

Denne store, men ikke akkurat begeistrende Steinitz nådde til sist en likhet med Morphy, men en tragisk sådan: likesom amerikaneren endte han i sinnssykdom, til dels kanskje i sorg over tapet av sin tittel. Han var 58 år og uten økonomiske reserver da Lasker beseiret ham; tross alderen gav han seg ikke, men utkjempet som sekstiåring en revansjematch, med enda mer katastrofal utgang, og døde i åndsformørkelse noen år senere. I det hele tatt synes sjakk, yrkesmessig bedrevet, å være en sysselsetting der nervesystemene og hjernene ikke sjelden bukker under; foruten de to nevnte er adskillige blitt sinnssyke – blant store mestere G. R. Neumann og Pillsbury -; og hos andre i forreste rekke, som Zukertort og Rubinstein, har irreparable nervesammenbrudd funnet sted i forholdsvis unge år. Kanskje er det bare blant lyriske poeter at sjelelige forstyrrelser opptrer i lignende eller større proporsjon; men derav å trekke den slutningen at disse beskjeftigelsene er de mest anstrengende av alle, ville muligens være en smule forhastet, særlig med tanke på de enorme fond av allsidig lediggang som i det minste poetene i regelen har fått seg tildelt til sunn rekreasjon mellom strabasene med rimene. Derfor må man kanskje tenke seg at det ikke er disse beskjeftigelsene i seg selv som predisponerer så ulykkelig, men snarere at en eller annen liten stimulerende ingrediens av latent forrykthet fra begynnelsen må forefinnes hos den som skal ha utsikt til å bli en virkelig god sjakkspiller eller virkelig god poet; noe som naturligvis kan føre til at det etter hvert lett blir for mye av det gode, hvis balansen i systemet på en eller annen måte forstyrres. Hva angår det anstrengende i sjakkspill, gjelder for øvrig den regelen at man aldri blir sliten av å vinne, selv om det innebærer mange timers kontinuerlig strev uten annen forfriskning enn dårlig luft, dårlig kaffe og billigste sort virginiasigaretter, men derimot særdeles utmattet av å tape, selv om den prosessen bare tar en ganske kort stund.

Stjernene i kroppslige idretter når som regel toppen i 25-årsalderen, for deretter hurtig å tape seg og bli overårige. Sjelen synes tross alt å være gjort av et mer holdbart materiale enn kroppen; sjakkspillere når stundom først i 30-årsalderen sin fulle spillestyrke, for deretter i heldige fall å beholde den ganske lenge. Anderssen var 48 da Steinitz slo ham; Steinitz holdt som nevnt på VM-tittelen til han var 58; Lasker var 52 da han i 1921 ble beseiret av Capablanca. Derimot måtte sistnevnte allerede som 39-åring overlate tittelen til Aljechin, som i sin tur var 43 da han i 1935 ble beseiret av Euwe; med en blendende match gjenvant han som 45-åring sin tittel. Når Capablanca er opplagt, tar han stadig, skjønt han snart er femti, førstepremien i en og annen stor turnering; men enda mer merkverdig i så henseende er Lasker, hvis like i bibeholdt spillestyrke på eldre dager aldri har vært sett. Så sent som i 1934 tok han som 66-åring en høy pris i en stor turnering i Moskva, der han kom foran Capablanca og slo ham i deres innbyrdes oppgjør; og først i 1936, i Nottingham, gikk han ut av en stor turnering uten pris, dog stadig med hederlig plassering. Den nærmeste parallellen måtte være engelskmannen J. H. Blackburne, som i en alder av tyve debuterte i London-turneringen i 1862 og endte sin bane med å delta i stomesterturneringen i Petersburg 1914, der han hevdet seg beundringsverdig og til og med vant et skjønnhetsparti mot Niemzowitsch.

I forbindelse med Blackburnes prestasjoner ved denne anledningen filosoferte dr. Tarrasch over alkoholens innvirkning på spillestyrken, og påpekte at den en gang formidable Gunsberg, som alltid hadde vært totalavholdsmann, i en alder av 60 ikke hadde nevneverdig styrke tilbake, mens derimot Blackburne hadde langt mer av sin slagkraft i behold i en alder av 72, til tross for at han alltid hadde konsumert whisky i anselige kvantiteter. Men i regelen anses ikke alkohol som gunstig for sjakkspill, noe flere eksempler vil kunne illustrere. Engelskmannen Mason var i sin beste tid en fryktet mann under turneringer, men etter hvert viste det seg at han bare var virkelig farlig om formiddagene, før lunsjpausen; for i gleden over å ha oppnådd en overlegen stilling i dagens parti, nøt han en så fuktig lunsj at han deretter var ganske lett å komme til rette med. Han var den eneste som klarte å overspille Zukertort i turneringen i London 1883, da sistnevnte, i sitt livs mest blendende form, var uimotståelig for alle de øvrige, Steinitz inkludert; men Masons selvtilfredshet ble for stor, lunsjen for god, og da partiet skulle fortsettes av den i rosenrøde drømmer svøpte Mason, ble det vunnet i løpet av få trekk av den asketiske Zukertort, som på den tiden mest levde på piller og sigarer.

Berlineren Walbrodt, en ganske fremstående mester på 1890-tallet, gikk tidlig nedenom på grunn av alkoholisme: han var en melankolsk og høyt begavet mann og formulerte selv en treffende aforisme angående sin skjebne. Han var berømt som simultanspiller, og da han en gang ble gratulert etter en vellykket oppvisning, der han hadde vunnet alle partier, smilte han vemodig og sa på sin berlinerdialekt: ”Die Leute machen sich ja immer janz alleene matt. Jeder jeht an sich selbst zu Jrunde.” [”Folk setter jo alltid seg selv matt. Enhver går for egen maskin til grunne.” O. a.] En anskuelse som Tarrasch en gang varierte i en god aforisme, da det var tale om den russiske mesteren Schiffers, som også var alkoholiker og som endte sitt liv på galehus: ”Den ene dør av for mye, den andre dør av for lite, i grunnen dør vi alle av livet.”

Det eneste tilfellet jeg kjenner til der alkoholstimulans har vist seg å ha en direkte heldig virkning under pågående spill, vedrører Labourdonnais (ætling av den general Labourdonnais som forekommer i de fransk-engelske stridene i India på 1750-tallet), sin tids sterkeste spiller, død 1840. I en gammel årgang av ”London Illustrated News” (som på den tiden hadde en av de fineste sjakkspalter i verden) leste jeg en gang et innlegg av en engelsk amatør med personlige erindringer om denne store franskmannen; han tilbragte sitt liv på sjakk-kaféer i Paris og London og beseiret alle som ville møte ham. Etter sin andre flaske med Chambertin gav han alltid bonde og trekk i forgave, etter sin tredje stundom springer, uansett hvor sterk og edru motstanderen kunne være, og førte med iskald mine og blendende kombinasjoner sitt parti til gevinst. Den slags er det naturligvis ingen som så lett gjør ham etter; men Labourdonnais var av gammel adel og kunne derfor kanskje støtte seg på mange forfedres trening i en slik diett.

Få mestere har ennå langt etter sin død nydt et slikt ry som denne Labourdonnais, som var den siste store franske mesteren. Da en ung og ganske ukjent mester ved navn Bird i London 1867 hadde utkjempet et match mot den ferske verdensmesteren Steinitz med ualminnelig godt resultat (fem gevinster til Bird, seks til Steinitz), samt på slutten kommet i klammeri med denne, slik at matchen måtte avbrytes midt i et parti, erklærte Bird offentlig at Steinitz ikke var mye å rope hurra for og at Morphy uten videre kunne ha gitt ham bonde og trekk i forgave. Steinitz skummet av raseri over en så ærekrenkende påstand, hvorpå en tredje person blandet seg inn i leken på en ifølge hans egen oppfatning salomonisk og forsonende måte, nemlig Englands store sjakkidol Howard Staunton, som på 1840-tallet av mange ble ansett som verdens sterkeste spiller og som på dette tidspunktet stadig anså seg selv som den sterkeste, skjønt han aldri ville spille mot noen. Han erklærte nå at han visselig ikke kunne anse Mr. Birds påstand som riktig (Staunton var av hensyn til seg selv forhindret fra å prise den ennå levende Morphy, som han aldri hadde våget å møte), men at han derimot ikke et øyeblikk tvilte på at nevnte forgave med hell kunne ha vært gitt til Mr. Steinitz av salig M. de Labourdonnais. Hvorvidt Steinitz, livet gjennom en fremstående kverulant og koleriker, kan ha følt seg nevneverdig formildet av denne uttalelsen, tør være høyst usikkert.

I tidenes løp har sjakkspillet fått sitt høykvarter og sitt rekrutteringsområde flyttet rundt i alle hjørner av Europa. Først, på 1500-tallet, ble det representert av noen mer eller mindre tåkeaktige spanjoler; på 1600-tallet er de ledende kreftene italienere; i en del av neste århundre ligger spillet helt nede overalt, uten noen stor eksponent, og derpå kommer franskmennene, fra Philidor til Labourdonnais. Deretter har det neppe oppstått så mye som en middelmådig fransk mester; i stedet kommer engelskmenn og tyskere til for en tid, og kontinentets profesjonelle krefter slår seg på 1850- og 60-tallet med forkjærlighet ned i London, der det mest lønnsomme virkefeltet finnes. Etter et par decennier stanser imidlertid tilgangen på nye, hjemlige engelske mestere av høy klasse og dermed også en god del av den engelske interessen; tyskerne overtar føringen med Anderssen, Paulsen, Zukertort, Tarrasch og fremfor alt Lasker; men etter denne strålende serien blir det skralt med tilveksten i Tyskland. Ungarn har også frembragt en vakker serie: Löwenthal, Kolisch, Gunsberg, den aldeles glitrende Charoussek, som flammet opp lik en ny Morphy og derpå ble revet bort (av tuberkulose) etter bare et par års virksomhet, samt Maroczy; men sistnevnte er gammel nå, og ingen fullverdig etterfølger synes ennå å ha fremstått der. Etter krigen, og allerede i tiden nærmest før, er de fleste nye kapasitetene kommet fra Polen, Russland og Amerika; og til og med de skandinaviske landene har omsider avstedkommet et respektabelt antall sterke spillere, hvorav flere har skapt seg gode internasjonale navn. For Sveriges vedkommende beror dette i utrolig høy grad på samtidens største og mest utrettelige sjakkmesen, Ludvig Collijn i Stockholm, som også har utgitt en berømt lærebok i sjakk.

I et spill som sjakk, som foruten intelligens (i hvert fall høyt utviklet spesialintelligens) også krever iherdighet, stahet, elastisitet i motgang og i det hele tatt stor fysisk og psykisk utholdenhet, er det interessant å se hvordan den jødiske rasen gjennom det seneste århundret har dominert blant de ledende yrkesmessige utøverne. Følgende førsteklasses spillere har vært jøder: Steinitz, Winawer, Zukertort, Tarrasch, Lasker, Rubinstein, Bernstein, Niemzowitsch; blant de nyere stjernene Flohr, Fine og Reschewsky, kanskje flere. Man kan ikke godt påstå at jødene har kastet seg over denne aktiviteten drevet av sin angivelige gulltørst; for selv om yrket nå for tiden i gunstige fall ernærer sin mann bedre enn før – beroende på sjakkinteressens meget store utbredelse overalt i den senere tid – tør det likevel stadig være et av de mest usikre sett fra et økonomisk synspunkt; dertil kommer den harde degraderingen som selv de største berømtheter må være forberedt på så snart alderen krever sin rett eller kraften av en annen grunn begynner å svikte. For, som Tarrasch en gang formulerte det, ”i sjakk holder det ikke å være en stor berømthet, man må også spille godt.” Innen for eksempel litteraturen kan berømtheter leve bekvemt av sitt store navn lenge etter at de har opphørt å produsere noe av verdi; innen sjakken noteres derimot stjernenes nedgang lynraskt og matematisk gjennom deres gevinst- og tapspoeng, og den tidligere prestisjen hjelper ikke mye mot de harde realitetene som deretter følger. Om Rubinstein, i sine glansdager den mest suksessrike av alle datidens turneringsspillere, ble det for noen år siden rapportert at han befant seg i den ytterste nød; og den stakkars gamle Lasker, som alltid har vært en omsorgsfull økonom og som et par ganger har trodd seg i stand til å trekke seg tilbake fra videre virksomhet i sjakk, må nå i sin høye alderdom stadig forsøke å tjene en hardt tiltrengt skillig i turneringer og på simultanspill.

Ve de beseirede! er et gammelt visdomsord, som i like høy grad gjelder blant sjakkmestere som blant tyrefektere og feltherrer, med den andre klassiske setningen som korrelat, at gudenes yndlinger dør unge. Likevel ville antagelig det store flertallet blant dem finne enhver annen beskjeftigelse uutholdelig tom og tam i sammenligning med de intellektuelle kampene de har vennet seg til, og de foretrekker i det lengste sin en gang valgte form for ladet tilværelse fremfor solid borgerlighet med pensjon og allting. Sikkert er det at de gjennom sine prestasjoner skjenker mange beskjedne elskere av det edle spillet en stor nytelse.

I fjor utgav Jonas Ellerström og Jesper Hall en bok om Frans G. Bengtssons forhold til sjakken: Schackspelaren som blev författare, Quality Chess 2007. Boken inneholder artikler om og av Bengtsson samt et utvalg av hans sjakkpartier. Dette er en liten perle av en trykksak som herved anbefales; den er til salgs hos Sjakkbutikken. La oss avslutte med et av sjakkentusiastens vakreste partier, det såkalte ”Bengtssons odödliga”, som han spilte mot Otto Löwenborg i 1916. Her fikk Bengtsson for en sjelden gangs skyld oppfylt sine romantiske drømmer; det er et parti i den store stil som krones med et ualminnelig lekkert springeroffer. IM Jesper Hall har analysert og kommentert dette partiet, og karakteriserer det bl. a. slik: Bengtsson spiller aggressivt og besluttsomt, får alle sine offiserer med i angrepet og greier å opprettholde presset hele veien – for så å avgjøre med et springertrekk som en hvilken som helst mester ville ha vært stolt over å utføre.

eier å opprettholde presset hele veien – for så å avgjøre med et springertrekk som en hvilken som helst mester ville ha vært stolt over å utføre.

Kommentarer (0) Add Comment

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt
 
password
 

busy

Kontonummer SLSL

4202 45 99471