Tekst

John Healy – uteliggeren som ble sjakkstjerne

Det sies at langvarig alkoholmisbruk reduserer den intellektuelle kapasiteten. Det sies videre at det å få harde slag i hodet heller ikke er spesielt intelligensfremmende i lengden. Alkoholikeren og bokseren John Healy drev det ikke desto mindre langt innen IQ-idretten sjakk, han vant flere turneringer på ganske høyt nivå, og det til tross for at han først lærte seg spillet under et fengselsopphold i godt voksen alder. Skjebnens veier er underlige: Noen ganger hender det at et menneske befinner seg i skyggenes dal over lang tid – for så plutselig å blomstre opp på en uventet måte.
Healy, som var av irsk herkomst, ble født i London i 1942. Det var et belastet strøk han vokste opp i, preget av høy arbeidsløshet og mye sosial nød. Som ung viste han et ekstraordinært talent for boksing og ble spådd en strålende karriere på dette feltet. Men dessverre pådro han seg tidlig et alvorlig drikkeproblem, og allerede i slutten av tenårene var han regulær alkoholiker. Dermed ble det raskt slutt på sporten – og et mangeårig, trøstesløst liv som uteligger i en av byens parker begynte.
   
At det ikke er noen spøk å være hjemløs og rusmiddelavhengig i London (eller hvor som helst ellers i verden, for den saks skyld), vet enhver som har lest Ruth Rendells roman Gatens nøkler. Det er kort sagt en uavbrutt kamp for tilværelsen i et brutalt og ubarmhjertig miljø. Healy våknet som regel opp i dundrende bakrus i et eller annet portrom; og så begynte strevet med å skaffe nok penger til dagens første dram. I 1988 publiserte han sin selvbiografi: The Grass Arena (som var navnet på det parkområdet han holdt til i), der han tegner et foruroligende bilde av livet i rennesteinen. Et sted heter det: ”Dagen begynner alltid med skjelving, kvalme, frykt, paranoia, forstoppelse, tørre brekninger og totalt hukommelsestap, noe som bare kan kureres ved hjelp av en drink. Så når man tigger til en flaske, skjer det ofte i form av aggressiv pågåenhet, og truende adferd kan fort vendes til et voldsomt fysisk sinne.” Boken vakte betydelig oppsikt og fikk en rekke meget positive anmeldelser. Harold Pinter, den senere nobelprisvinneren i litteratur, uttalte seg svært rosende om den. Healy utgav etter hvert flere bøker av selvbiografisk art, og også disse ble godt mottatt.
Som 30-åring sonet Healy en av sine hyppige fengselsdommer, enten det nå var for tyveri eller fylleslagsmål. En dag sa en av hans medfanger noe merkelig til ham: - John, har du lyst til å lære et spill som er så oppslukende at det får deg til å glemme alt annet, alle dine sorger og bekymringer? – Tull, svarte Healy, – noe slikt spill finnes ikke. Men det skulle vise seg at han tok feil i dette: Sjakk ble virkelig en altoppslukende besettelse for ham så snart han hadde lært spillets grunnleggende regler. Skjønt han i årevis hadde drevet rovdrift på seg selv, oppdaget han nå at hans åndsevner var forbausende intakte – og at disse evnene i utpreget grad egnet seg for nettopp sjakkspill. Han hadde både gode regneferdigheter, kombinatorisk teft og fantasi – og dertil en glimrende hukommelse, noe som jo kommer vel med for en sjakkspiller. I løpet av oppsiktsvekkende kort tid greide han å gjennomføre et parti blindsjakk med bra resultat (det vil altså si at han spilte uten å se hverken brett eller brikker, han memorerte trekkene etter hvert som de ble sagt til ham og visualiserte stillingen for sitt indre øye). 
Healys anlegg for sjakk må ha vært av det helt eksepsjonelle slaget. Over natten gikk han fra å være alkoholavhengig til å bli sjakkavhengig (chess junkie), og viet lenge nesten all sin tid til å studere det kongelige spills mysterier. En stund etter at han slapp ut fra fengselet, meldte han seg inn i en sjakklubb – og med tiden presterte han å slå utmerkede spillere som både hadde solide teorikunnskaper og årelang praktisk erfaring. Healy spilte saktens ikke sjakk på stormesternivå, men tilhørte utvilsomt det vi i Norge kaller mesterklassen, hvilket er ytterst imponerende, omstendighetene tatt i betraktning. IM William Hartston, den anerkjente britiske sjakkskribenten, har sagt at Healys sjakklige bedrifter er ganske enestående med tanke på hvor sent han kom til spillet, for ikke å snakke om den tøffe bakgrunnen hans. En gang vant han en turnering der førstepremien var på anselige tusen pund, en pen sum etter datidens pengeverdi og en hel formue for en fattigfant som Healy.

I 1991 ble det laget en spillefilm basert på Healys selvbiografi (også den fikk tittelen The Grass Arena). Jeg så denne filmen på NRK for drøye ti år siden – og kan anbefale den på det mest entusiastiske, den gjorde sterkt inntrykk. Det er ingen grunn til å romantisere Healys tilværelse, dertil har den vært for skyggefull. Likevel er dette en oppløftende og inspirerende historie, for han har skapt litteratur av høy verdi og vist at det kan finnes en vei ut av den svarteste elendighet. Det gleder meg å kunne meddele at Mr. John Healy stadig er iblant oss, han rundet nylig 65 år. De siste årene har han nok spilt sjakk mest for moro skyld, men han er fremdeles aktiv som forfatter.

Eksempel på John Healys kombinasjonskunst, her spiller han hvit mot M Lia under Barbican Open 1980.


Sort leder offiser og truer dronningbytte. Healy spiller Txb7. Dxb7 besvares med Dd8+ og matt i tre. Dxd6 får Sf7+ i retur og Dronningen faller.

(Fra Evening Standard)

 

For mer informasjon om denne usedvanlige mannen viser jeg til nettstedet http://thegrassarena.net. Der vil man blant annet finne utdrag fra Healys bøker samt en liten håndfull av hans sjakkpartier.

Boken The Grass Arenea kan skaffes hos amazon.com, og filmen kan skaffes på DVD her.

Hos ChessCafe kan du lese novellen The Old Chess Master i sin helhet.

 

Kommentarer (0) Add Comment

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt
 
password
 

busy

Kontonummer SLSL

4202 45 99471