Tekst

"Lüneburg-varianten" - tidenes sjakkroman?

 

Det finnes et utall skjønnlitterære fremstillinger av hvordan sjakkspillet fullstendig kan besette et menneske; blant disse er vel Stefan Zweigs Sjakknovelle og Vladimir Nabokovs Forsvaret de mest kjente, selve klassikerne innen genren. Som uhelbredelig sjakkentusiast har jeg lest en hel del slike bøker i tidens løp – og kan f. eks. anbefale spanjolen Arturo Pérez-Revertes elegante spenningsroman Det flamske maleriet, der et sjakkparti spiller en vesentlig rolle i forbindelse med oppklaringen av en mordgåte! For noen år siden fikk vi også en norsk sjakkroman, nemlig Arne Danielsens Åttenderaden, en fornøyelig oppvekstskildring med sjakken som ledemotiv. Hovedpersonen i Danielsens bok, en pasjonert ung sjakkspiller, drar bl. a. til Reykjavík i 1972, for å overvære VM-matchen mellom Boris Spasskij og Bobby Fischer – og er så heldig å få en lengre samtale med sistnevnte. Den ustyrtelig morsomme beskrivelsen av den eksentriske Fischer virker så forunderlig autentisk og selvopplevd at jeg er tilbøyelig til å tro at dette møtet virkelig har funnet sted. Hvis Danielsen har diktet opp denne samtalen, er han god til å lyve!

Min absolutte favoritt blant sjakkromaner er imidlertid italieneren Paolo Maurensigs thriller La variante di Lüneburg fra 1993 (utgitt på norsk under tittelen Lüneburg-varianten i 1995). Boken ble raskt en bestseller i Italia og er oversatt til en rekke språk – Maurensig (f. 1943) fikk ovenikjøpet hele fire litterære priser for den. Kort fortalt handler Lüneburg-varianten om to eksepsjonelt dyktige sjakkspillere som første gang møtes til dyst i mellomkrigstidens Tyskland; den ene er jøde, den andre nasjonalsosialist… De to er ikke bare motstandere på sjakkbrettet, det oppstår et intenst personlig fiendskap mellom dem, en konflikt som topper seg på dramatisk vis under 2. verdenskrig – og som først får sin endelige løsning mange år senere. Men stort mer av handlingen vil jeg faktisk ikke røpe, for ikke å frata kommende lesere noe av den utsøkte spenningen som denne boken rommer. Romanens tittel henspiller på en spesiell sjakkåpning, der svartspilleren på et tidlig tidspunkt ofrer springeren for bare to bønder, men til gjengjeld oppnår en grumsete og dynamisk stilling hvor det er lett for motstanderen å trå feil. Selv om romanen kan leses med utbytte også av den som ikke vet noe som helst om sjakk, vil sjakkspillere på alle nivåer her finne mye å glede seg over og kjenne seg igjen i, Maurensig har åpenbart store kunnskaper om spillet og serverer mange treffende betraktninger angående dets magiske tiltrekningskraft.

Lüneburg-varianten er en velkomponert og spennende underholdningsroman, men samtidig noe annet og mer. Den byr bl. a. på en mengde tankevekkende psykologiske og etiske problemstillinger – og inneholder sterke skildringer av Krystallnatten og Holocaust. Jeg har lest boken flere ganger, både fordi jeg synes tematikken i den er interessant og fordi jeg hver gang finner noe nytt i den. Men det er også en mer personlig grunn til min forkjærlighet for Maurensigs bok: Det var min kjære og fremdeles dypt savnede ungdomsvenn Bjørn Harstad (1969 – 97) som i sin tid gjorde meg oppmerksom på Lüneburg-varianten. Bjørn var en meget original og farverik ung mann med et vell av talenter og interesser; han tegnet og malte mye, leste uhorvelige mengder litteratur av allehånde kategorier og var ellers opptatt av alt fra okkultisme til skøyteløp… Han var dessuten en ivrig hobbysjakkspiller gjennom flere år, medlem av klubber både i Trondheim og Oslo. I 1994 gikk han til topps i B-gruppen under den årlige sjakkturneringen på Gausdal Høyfjellshotell, som den gangen stadig ble ledet av den legendariske organisatoren og sjakkspaltisten Arnold J. Eikrem. Bjørn var i strålende form og trådte like godt til med fem seire av fem mulige, han feide alle sine opponenter av brettet i løpet av mindre enn 30 trekk. Han var en selvironisk og lite forfengelig person, men jeg kan huske at han var kry som en hane over denne sitt livs sjakkbragd!  

I likhet med meg vokste Bjørn opp i Trondheim, men i 1993 flyttet han til Oslo, der han fikk en stilling på Kunstnernes Hus. Dermed ble jo møtene mellom ham og meg sjeldnere – men vi fortsatte å holde kontakten og å dyrke vår felles sjakkpasjon, idet vi gikk i gang med å spille en blanding av post- og telefonsjakk. Dette utviklet seg til en veritabel maratonmatch; vi bestemte at den av oss som først oppnådde 12 poeng skulle utropes til vinner. Videre var vi enige om at taperen skulle forære vinneren en kasse whisky, mindre kunne ikke gjøre det. Men dessverre ble vi aldri ferdige med denne vennskapelige tvekampen: Da Bjørn døde, var stillingen mellom oss 9.5 – 9.5!

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

spør Sigbjørn Obstfelder i et av sine dikt. Jeg håper virkelig at det er et liv i det hinsidige, og at jeg møter min gamle venn på nytt der, så vi får fullført matchen vår. Jeg håper også at det forefinnes god whisky på dette stedet, slik at vi kan feire vinneren på behørig vis – hvem av oss dét nå enn måtte bli.

Bjørn Harstad omkom i en brann i mars 1997.

Kommentarer (0) Add Comment

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt
 
password
 

busy

Kontonummer SLSL

4202 45 99471