Tekst

Det makabre sjakkparti

Mange forfattere har brukt sjakkspillet som en slags metafor for livet i sin helhet - med nokså vekslende hell, må man si. Alle har vel fra tid til annen støtt på vendinger av typen "vi er bare brikker i et spill" og lignende. Ofte blir det noe fortersket og heller intetsigende over disse spillmetaforene; vi synes vi har hørt dem før, gi oss noe nytt og uventet! Men enkelte har jo hatt interessante og treffende ting å melde, selv om det de sier ikke nødvendigvis er så originalt. Filosofen Schopenhauer sa det slik: "Det er i livet som i sjakkspillet: Vi legger en plan, men hvorvidt den kan virkeliggjøres, beror på hva det behager motstanderen i spillet og skjebnen i livet å gjøre."

 

Denne aforismen kan man spinne litt videre på: Det hjelper ikke hvor godt du planlegger og hvor mye du enn anstrenger deg - hvis din motstander er deg overlegen. Schopenhauer mente at det store flertallet av mennesker har overmektige motstandere, for så vidt som de er fattige og undertrykte, uten nevneverdige sjanser til å skape seg noe mer enn en tilværelse fra hånd til munn. Et tilsvarende pessimistisk syn gir den persiske poeten og astronomen Omar Khayyam (1048 - 1131) uttrykk for i et av sine kortdikt:

 

Det hele er et sjakkbrett. Vi er satt

av skjebnen på et brett av dag og natt.

Han legger oss i esken, én for én.

Han flytter oss; han slår, og setter matt.

(André Bjerkes gjendiktning)


Mennesket som marionett: Vi har å bevege oss dit vi blir dirigert, valg er en illusjon, vi er fullstendig underkastet lunene til skjulte krefter som vi ikke har den fjerneste mulighet til å påvirke. Ingen lystelig tanke! Selv holder jeg meg med den lille livsløgnen som går ut på at vi i det minste har en viss innflytelse på vår egen skjebne, noe annet forekommer meg uutholdelig, jeg skal ha meg frabedt å være en skapning som så å si er predestinert til viljeløst å foreta meg alt jeg får befaling om fra en fremmed instans. Jeg sier som den gamle stoiker Epiktetos: "Én del av tilværelsen står det i vår makt å gjøre noe med, en annen del ikke."

 

Og dermed er jeg kommet frem til det som er mitt egentlige anliggende denne gang, nemlig en liten sjakkfortelling av den sveitsiske forfatteren Friedrich Dürrenmatt (1921 - 1990). Dürrenmatt regnes som en av den tyskspråklige verdens betydeligste diktere i det 20. århundre, noe som særlig skyldes hans dramatikk og hans kriminalromaner. Han minner i flere henseende om vår egen Jens Bjørneboe: Begge disse forfatterne var vedvarende opptatt av det ondes problem, og hos begge fremstår de som er satt til å forvalte lov og rett ofte som de mest forbryterske av alle. Jeg for min del har aldri lest bedre kriminalromaner enn Dürrenmatts - de er noe langt mer enn bare spennende historier, de borer dypt inn i sentrale psykologiske og etiske problemstillinger. Les Mistanken (verdens beste kriminalroman) og Det hendte ved høylys dag (verdens nest beste kriminalroman)!

 

Dürrenmatts korte sjakkparabel "Der Schachspieler" ble først publisert i bokform i 2007, sytten år etter forfatterens død. Rent språklig synes denne fortellingen å være et nødtørftig utkast snarere enn en ferdig tekst, men dette gjør i grunnen ingenting, for dermed får den et ekstra fortettet preg. I og for seg er heller ikke Dürrenmatts fortelling så veldig original, adskillige andre har gjort seg lignende tanker i forbindelse med sjakkspillet - men den virker likevel sterk og oppsiktsvekkende nok; den bærer mesterens merke. "En historie er ikke tenkt ut til enden før man har latt den ta den verst tenkelige vending," sier Dürrenmatt et sted. Og det er nettopp dét han gjør også i "Der Schachspieler", som her skal gjengis in extenso, oversatt fra tysk av undertegnede:

 

Sjakkspilleren

av Friedrich Dürrenmatt

duerrenmatt_coverEn ung statsadvokat går i begravelsen til sin forgjenger, en gammel statsadvokat, og blir ved denne anledningen nærmere kjent med en dommer som hadde vært en venn av den avdøde statsadvokaten. Mens de skrider av sted i likfølget, forteller dommeren at han pleide å spille sjakk med avdøde en gang i måneden. Statsadvokaten repliserer (de nærmer seg allerede krematoriet) at også han er en liebhaber av sjakkspillet. Begge tar del i sørgehøytideligheten, deretter går de ikke langt bak kisten mot den oppkastede graven. Den gamle dommeren spør om han ikke kan få invitere også ham til et parti sjakk, statsadvokaten tar imot innbydelsen, de avtaler et møte neste lørdag, statsadvokatens unge kone er likeledes invitert; riktignok er den gamle dommeren enkemann, men hans datter fører husholdningen for ham. Litt før klokken syv om kvelden neste lørdag ankommer statsadvokaten sammen med sin kone til dommerens fornemme villa, som er omgitt av en stor park med kjempemessige grantrær og beliggende i en forstad der bare de rike bor, det såkalte "engelske kvartal". Fra granene og løvtrærne lyder ennå fuglekvitter, i det fjerne dagens siste solstråler. Måltidet er velsmakende, vinene utsøkte.

Etter maten fører dommerens datter statsadvokatens kone inn i dagligstuen; herrene trekker seg tilbake til arbeidsværelset. Sjakkspillet står allerede parat, den gamle dommeren serverer konjakk, de to setter seg overfor hverandre, men før spillet begynner, erklærer dommeren at han har en tilståelse å komme med. For tyve år siden hadde han lært den nylig avdøde statsadvokaten å kjenne, i anledning av begravelsen til den dommeren hvis etterfølger han var blitt. Under denne begravelsen hadde han i en samtale med den nylig avdøde statsadvokaten kommet inn på sjakkspillet, for også den nylig avdøde statsadvokaten hadde hver måned pleid å spille sjakk med den dommeren som døde for tyve år siden, og dét en ganske spesiell form for sjakk: Brikkene representerte nemlig virkelige personer, som hver spiller selv kunne få bestemme for sin armés vedkommende, dronningen måtte være den personen som stod spilleren nærmest; for statsadvokaten var det hans søster, som etter hans kones død førte husholdningen for ham, for dommeren var det hans kone. Av begge spillerne ble løperne likestilt med prester eller lærere som de hadde i sin bekjentskapskrets, springerne med advokater, tårnene med industriledere eller politikere; bøndene forestilte enkle borgere, så som ens egen tjenestepike eller melkemann.

Regelen for sjakkspillet var nå som følger: Hver spiller måtte, hvis han mistet en brikke, myrde den personen som denne brikken forestilte. Spillet kunne først gjenopptas når mordet var utført. Den som derimot ble satt sjakk matt, måtte ta livet av seg, noe som førte til at et parti varte i tiår, hvert trekk ble ofte gjennomtenkt i månedsvis: På dette viset hadde den gamle statsadvokaten spilt med forgjengeren til den gamle dommeren i femten år, inntil han greide å sette ham sjakk matt; før dét hadde han imidlertid - i likhet med sin motstander - måttet myrde sin kone. Hvem som hadde oppfunnet dette spillet, lot det seg ikke gjøre å fastslå - også forgjengeren til dommeren hadde spilt det med forgjengeren til den nylig avdøde statsadvokaten, som på sin side hadde overtatt det fra forgjengeren til forgjengeren til den gamle dommeren, alltid hadde vel denne byens dommer og statsadvokat spilt dette hemmelige spillet.

Slik lød erklæringen som den gamle statsadvokaten hadde avgitt overfor ham, dommeren, og denne erklæringen ble etterfulgt av et skriftemål om de mordene som den gamle statsadvokaten og den avdøde dommeren hadde begått. Hans første reaksjon, fortsetter dommeren, var umiddelbart å arrestere forgjengeren til den nåværende statsadvokaten, men så klarte han ikke å motstå fristelsen til å begynne et nytt parti med ham: Statsadvokaten valgte til dronning sin eldste datter, som førte husholdningen for ham - ettersom hans kone av sjakklige årsaker hadde måttet forlate det timelige -, og han valgte sin unge kone. Livet hadde fra nå av fått en annen mening for ham: Gjennom sjakkspillet hadde de fått en gudelignende makt over bestemte personer, som Ahriman og Ormuzd* hadde han og den gamle statsadvokaten sittet overfor hverandre.

I tyve år hadde de spilt med hverandre på denne måten, han hadde kjempet om hver eneste brikke, det var en forferdelig, men samtidig mektig opplevelse når man måtte ofre en brikke, og aldri skulle han glemme den dagen da han - for å redde seg fra matten - hadde måttet gi avkall på sin egen hustru - inntil endelig statsadvokaten for en uke siden hadde måttet ta livet av seg, fordi han selv var blitt satt sjakk matt. Det kan kanskje synes forbløffende at de mordene som de i løpet av disse tyve årene hadde begått, aldri var blitt oppklart, men dette skyldtes nok for det første at de var blitt svært omhyggelig utført, noe dommeren belegger med enkelte eksempler, og for det andre at ingen kunne forestille seg at det lå et så påfallende motiv som sjakkspill bak mordene. Den unge statsadvokaten hører på den gamle dommerens skriftemål med forferdelse. Dommeren lener seg tilbake, fra naboværelset høres den livlige samtalen mellom de to kvinnene. "Nåvel, De kan arrestere meg," sier dommeren. Den unge statsadvokaten tenker seg om, så griper han ettertenksomt etter brikkene som står ved siden av spillebrettet, og stiller dronningen på dens plass. "Jeg setter inn min kone," sier han. Dommeren svarer: "Jeg setter inn min datter" og plasserer sin egen dronning på brettet.

*Ahriman og Ormuzd: Mytologiske skikkelser med henholdsvis diabolsk og altruistisk tilsnitt. O. a.

Kommentarer (1) Add Comment
62
Makabert
skrevet av Birger Kvam den 22. mars. 2009

På en måte er det enklere å forholde seg til skjebnen som en dinglende marionett, fullstendig ansvarsløs for egne handlinger. Men det høres ikke forlokkende ut å være en sjakkbrikke i det store spillet. Det ondes problem er et interessant tema. Men vanskelig å forestille seg at noen kan være 'ond' hvis man ikke har fri vilje. nnDu har nok rett Bjørn, noen avgjørelser kan vi påvirke, andre ikke. Kunsten er vel å skille disse to fra hverandre og forstå hvilke situasjoner vi faktisk kan påvirke.
Rapporter
stem ned
stem opp


Stemmer: +0

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt
 
password
 

busy

Kontonummer SLSL

4202 45 99471